Transport fra hotellet, tidspunkt for avreise vil bli annonsert
TRIPTYCON* er en samling av tre soloverk som markerer Jonas Ørens fascinasjon for idealisering: De portretterer ønsket om å være noe annet – noe uoppnåelig.
«Noen må se meg slik at jeg kan bli besatt av den som ser meg» skriver Luce Irigaray (belgiskfødt fransk feminist, filosof, lingvist, psykolingvist, psykoanalytiker og kulturteoretiker) i Invisible of the Flesh.
Sammen markerer forestillingene Ørens inngang i en praksis som bruker bevegelse, dans og koreografi som en måte å undersøke selvfremstilling på, og hvordan kroppslige referanser, sitater og speilinger definerer, bygger og markerer identitet. Soloverkene tar for seg personlige så vel som allmenne forståelser av (kroppslige) idealer – og det som står i motsetning til dem – objektivering, glamourisering og skeive performativitetsstrategier.
*Begrepet tryptikon – triptykon – refererer til et kunstverk som kan vises som ett verk eller åpnes opp for å avsløre tre deler.
Somewhat Deconstructed (2019-2021)
Dette er en danserisk tilnærming til koreografen William Forsythe og danseverket In the Middle Somewhat Elevated. Materialet fra den ikoniske balletten er hentet fra Youtube-videoer og analysert med vekt på kroppen min som et kognitivt medium. Deretter gis det personlig mening gjennom personlige eller fantasidrevne narrativer. Idealisering legger til rette for imitasjon. Prosjektet handler først og fremst om speiling; å se seg selv som noe annet enn det som er mulig.
Somewhat Deconstructed utforsker hva et danserisk selvportrett kan være gjennom en symbiotisk dekonstruksjon av musikk og koreografi: Verket handler om å finne deler av en musikalsk komposisjon og en ballett som fungerer, men som også utfordrer kroppen på en slik måte at danseren vil mislykkes. Målet er å aktivt objektivere den dansende «Jonas». På scenen iscenesettes dansetolkningen og Jonas på en slik måte at skillet mellom virkelighet og fiksjon viskes ut. Performativiteten spiller på og utfordrer møtet med publikum. Dansen baseres på bevegelsene til to av danserne i den opprinnelige oppsetningen av balletten, som også har gitt navn til disse rollene – Sylvie (Guillem) og Laurent (Hilaire). Dette er dans som krever en ekstrem fysikalitet. Møtet med dansematerialet er en umulig oppgave. Med dette som utgangspunkt skapte jeg en koreografi der jeg bruker enkeltbevegelser fra koreografien og omkomponerer dem. På denne måten rekonstrueres det opprinnelige verket i min iscenesettelse av meg selv som en elitedanser i et klassisk ballettkompani.
Konsept, dans og koreografi: Jonas Øren, Musikk: Erik Spanne, Gjenopptakelse støttet av Fond for Lyd og Bilde