Transport fra hotellet, tidspunkt for avreise vil bli annonsert
TRIPTYCON* er en samling av tre soloverk som markerer Jonas Ørens fascinasjon for idealisering: De portretterer ønsket om å være noe annet – noe uoppnåelig.
«Noen må se meg slik at jeg kan bli besatt av den som ser meg» skriver Luce Irigaray (belgiskfødt fransk feminist, filosof, lingvist, psykolingvist, psykoanalytiker og kulturteoretiker) i Invisible of the Flesh.
Sammen markerer forestillingene Ørens inngang i en praksis som bruker bevegelse, dans og koreografi som en måte å undersøke selvfremstilling på, og hvordan kroppslige referanser, sitater og speilinger definerer, bygger og markerer identitet. Soloverkene tar for seg personlige så vel som allmenne forståelser av (kroppslige) idealer – og det som står i motsetning til dem – objektivering, glamourisering og skeive performativitetsstrategier.
*Begrepet tryptikon – triptykon – refererer til et kunstverk som kan vises som ett verk eller åpnes opp for å avsløre tre deler.
Faun (2020):
Faun er en spekulativ inngang til et historisk koreografisk verk av Nijinskij. Hva vil det si å danse en koreografi uten å ha lært den først? Hvordan vil det se ut når det er ønsket om å leve seg inn i en form som leder dansen, og ikke kunnskap eller erfaring?
L’Après midi d’un faune (1984) er et symfonisk dikt for orkester av den franske komponisten Claude Debussy. Det er et av Debussys mest berømte verk og regnes som et vendepunkt i musikkhistorien, ettersom det regnes som begynnelsen på den moderne musikken. Komposisjonen er inspirert av diktet med samme tittel av Stéphane Mallarmé – en milepæl i symbolismens historie i fransk litteratur. Gitaristen Tormund Vea dekonstruerer dette verket ved å snu det på hodet.
Musikkverket og diktet dannet grunnlaget for balletten med samme tittel, koreografert av Nijinskij. Balletten ble fremført i 1912 på Theatre du Chatelet i Paris av det ikoniske ballettkompaniet Ballets Russes. Balletten skapte skandale da forestillingen ble oppfattet som obskøn og svært erotisk.
Det historiske koreografiske materialet dekonstrueres med hovedfokus på det som kan oppleves som skeive kroppslige tendenser som har glidd inn i (skeive) performative klisjeer. Dette forstørres, tydeliggjøres og abstraheres i en nytolkning av det opprinnelige verket, der vi gjennomgående stiller spørsmål ved hva som har blitt stereotype bilder av queer, camp, femme og gay.
I Faun omskrives en fortelling av nytelse og fantasi om å inneha – og å stjele – en dansende form, hugget i stein som et relieff. Faun ble opprinnelig skapt for Teaterfestivalen i Fjaler i 2020.
Konsept, dans og koreografi: Jonas Øren, Musikk: Erik Spanne, Gjenopptakelse støttet av Fond for Lyd og Bilde